NB! Jeg skriver ikke dette innlegget fordi jeg ønsker tilbakemeldinger på at det ikke er sant, på at jeg er fin som jeg er, osv. Hvis du tenker at du ville kommentert noe lignende det, så la være. Det er ikke noe poeng i det, for jeg klarer uansett ikke å ta det til meg på riktig måte. Jeg klarer helt sikkert å vri det om til noe negativt likevel.
Grunnen til at jeg skriver dette er fordi dette er min ”ventil” til å få ut frustrasjoner, og fordi jeg håper at andre som sliter med lignende problematikk kanskje kommer over dette og ser at de ikke er alene. Les med respekt eller la være!
Jeg sliter med spiseforstyrrelser i forskjellig grad. Jeg har slitt med kropp, vekt og mat i flere år. Det har aldri vært veldig alvorlig, verken i den ene eller andre enden, men jeg har alltid strevd med å spise normal mat i normale mengder. I perioder tvangssulter jeg meg selv, i andre perioder er det tvangsspising/overspising/trøstespising (kall det hva du vil) som råder, med eller uten renselse. Det at det svinger sånn frem og tilbake lager tull i fordøyelsessystemet mitt; fordøyelsen vil rett og slett ikke fungere, noe som gir voldsomme magesmerter og er skikkelig plagsomt!
De siste årene har jeg også vært av og på forskjellige medisiner (antidepressiva, antipsykotika, sovemedisiner), og de aller fleste har som bivirkning at man legger på seg. Per nå står jeg på fire forskjellige medisiner, som alle har den bivirkningen jeg nevnte! Det sier seg jo selv at da går man mye opp i vekt, og når man i tillegg ofte overspiser; da blir det ganske ille til slutt.
Det har nå kommet til et punkt hvor jeg er blitt så sint, at nå må noe gjøres for å endre dette. Jeg klarer ikke å leve med kroppen min sånn som den er nå. Takler ikke å se meg selv i speilet lenger engang. Det siste året har jeg lagt på meg 10 kilo, og jeg vil ned igjen dit jeg var på denne tiden i fjor.
Jeg skal gi trening og kostholdsendringer en siste sjanse. Fungerer ikke det, så kaster jeg pillene mine i do (seriøst). Jeg orker ikke mer vektoppgang. Jeg orker ikke leve med denne kroppen. Jeg orker ikke føle meg så stygg. Jeg orker ikke se de lysende tallene på vekta. Jeg orker ikke dette lenger.
Men jeg er litt usikker på hvor lang tid jeg skal gi det en sjanse. Et halvår kanskje? Målet mitt er at jeg skal gå turer med Trulte hver dag (har forsømt henne litt i det siste), løpe innendørs minst tre ganger i uka (har fått meg tredemølle og er veldig fornøyd!), og så skal jeg prøve alt jeg bare kan og spise normale mengder og sunnere mat. Jeg har blitt ganske flink til å trene i det siste, men tror det største problemet blir matvanene. Hva skal jeg gjøre når følelsene tar helt overhånd, hva skal jeg gjøre i stedet da, hvis jeg ikke kan sulte/spise dem bort, når trangen melder seg? Vil det føre til at skadetrangen blir sterkere om jeg slutter å tulle med maten?
Og hvis dette ikke hjelper??
Da skal pillene bort! Effekten er ikke SÅ god at den er verdt alt kroppsfettet som får meg til å føle meg så forferdelig ekkel.
Og ikke si at jeg ikke er feit, ikke si at jeg ser bra ut, eller noe lignende det. Jeg vet at jeg veier for mye, jeg har øyne som kan se. 10 kilo mer enn for et år siden; det vises!




Vet bare ikke om jeg synes pillene er verdt vektoppgangen. I alle fall ikke om det fortsetter sånn. Håper trening hjelper, og at jeg greier å spise normalt. Så trenger jeg kanskje ikke å slutte med medisinene. Vet bare at jeg ikke orker å ha det sånn som dette i alle fall. Takk for at du leser
Heihei Bente. ;Må bare si at jeg kjenner meg utrolig mye igjen i det du skriver. Det er dessverre en av de største og mest plagsomme bivirkningene av tablettene. Jeg sliter også veldig med dette. Det gir en utrolig frustrasjon, for innerst inne vet du at du har behov for tbl, men din største fiende, nemlig vekten, er den som tar avgjørelsene. Som styrer deg. Som er deg. Ønsker deg alt godt.
Først; takk for kommentar ♥
Godt å lese at noen kjenner seg igjen, men misforstå meg rett; jeg ønsker ikke at noen skal kjenne seg igjen. Men det er likevel godt å vite at man ikke er alene om å ha det sånn, hvis du skjønner hva jeg mener
Kan jeg spørre hvilke medisiner du tar, som gir den bivirkningen? Jeg tar Litium, Noritren, Seroquel og Vallergan. Tror alle har den bivirkningen, noe som er skikkelig frustrerende
Ønsker deg også alt godt
Titta innom bloggen din, og jeg kommer til å følge deg hvis det er greit
Jeg skjønner akkurat hva du mener!
Helt hundre at du sier i fra om det:)
Jeg har gått på cipralx- seroquel. Går nå bare på Lamictal. Har hatt store problem med å ta tabl. For jeg har villet gå uten. Så det har vært mye problem mellom meg og legene. Men nå har jeg gått med på å gå på Lamictal. Så jeg har lovet å ikke slutte på den. Eller nekte å gå på den og andre. Også ta i mot andre tilbud de kommer med ang. Tabletter.
Kjempe greit du Følger meg:) Alltid kjekt. Ha en fin dag:)
Åh, jeg har også stått på Lamictal en stund, men den hadde ikke noe særlig effekt på meg. Derfor står jeg nå på Litium i stedet; den hjelper littegranne, men ikke noe “wow”
Ha en fin dag du også ♥